Visste du at norsk propagandaindustri eies av oligarker? Det har utvilsomt store ringvirkninger.

Bak norsk propagandaindustri står et knippe svært mektige aktører.

Med unntak av den statlig kontrollerte TV-kanalen NRK er omtrent all kommersiell propaganda i Norge eid av noen få svært rike personer.I hovedsak er det multimilliardærer i Norge, Sverige og USA som eier og finansierer oligopolet som utgjør «mediebransjen».

Avisen Steigan har foretatt grundig gjennomgang av hvem som eier disse foretakene i Norge.

Det er forbilledlig journalistisk arbeide på flere måter. Noe jeg skal komme tilbake til. Jeg anbefaler på det sterkeste å lese artiklene på Steigan.no, og jeg skal unngå å sitere for mye her.

Steigan:

«For å oppnå dette trenger makthaverne kontroll over produksjonen og distribusjonen av tanker, fortellinger, informasjon og følelser. Og til det trengs det kontroll over mediene, trykte medier, radio, TV-filmindustri, reklame og sosiale medier.

I dag finnes denne kontrollen. De multinasjonale korporasjonene som har makt over bankene, våpenindustrien og den farmasøytiske industrien har også kontroll over mediene.»

Dette er utvilsomt meget sant. Dette er også noe som du aldri vil få høre om i de kontrollerte publikasjonene, TV-kanalene og radiostasjonene.

Artikkelen til Steigan fortsetter med å legge frem konkret og nøyaktig informasjon om eierforhold og tall for hvem som eier mediene, før de fortsetter:

«Disse selskapene eier mediebedrifter av en eneste grunn, og det er å akkumulere profitt for sine eiere. De har ingen grunn til å drive gravende eller kritisk journalistikk for å avsløre maktmisbruk eller undertrykking.

Deres eiere og annonsører har heller ingen interesser av at deres lesere og seere reagerer på den økonomiske krisa eller de voldsomt økende klasseskillene ved å gjøre opprør på noen som helst måte.»

Her treffer Steigan blink så det raller i veggene.

Finanskapital og stor kapital

Disse medieaktørene biter aldri hånden som mater seg. Naturligvis.

For nysgjerrighetens skyld kan du gjerne søke på hvordan de omtaler sine eiere.

De publiserer ikke innhold som kan ramme aksjene sine, eller som på annen måte kan svekke greina de selv sitter på. Selv om de gjerne presenterer seg som «uavhengige».

En relatert finurlighet er også sammenhengen mellom store tobakksgiganter, og giganter som produserer og markedsfører avhengighetsskapende junkfood.

Disse er på lignende måte også oligopoler, eid av noen få. I likhet med big pharma, teknologiganter som Google, Facebook, Microsoft, Apple og Twitter – og våpengiganter som Raytheon (US), Boeing (US) og Lockheed Martin.

Videre kan nevnes kjente våpenprodusenter som Heckler & Koch, som er betydelig eid av «mystiske» aksjonærer i skatteparadis i Karibien. Compagnie de Développement de l’Eau (CDE) som eier 60 prosent av HK, er selv betydelig eid av Sofie Kapital, som gjemmer seg bak karibiske lover.

Finanskapitalen eier omtrent alt som er å eie i verden: Telekom, teknologi, våpen, mat, tobakk, banker, medier, motor og medisin.

Den ene prosenten

Ifølge Credit Suisse Global Wealth Report eier den ene prosenten av verdens rikeste hele 44 prosent av verdens samlede rikdom.

Rapporten viser også at den delen av verdens voksne befolkning som har mindre enn rundt 100.000 kroner i formue utgjør 56,6 prosent av verdens befolkning. Disse 56,6 prosentene av verdens befolkning eier til sammen mindre enn 2 prosent av verdens rikdom.

Dette sier litt om den skjevfordelingen som preger verden. En skjevfordeling som skyldes nettopp finanskapitalen og elitene som utgjør kjernen av den.

En verden i gjeld

Som om ikke det ovenstående er nok, er verden nedsyltet i gjeld takket være en såkalt gjeldsbasert økonomi.

Gjeldsbasert økonomi betyr at pengeverdien støttes på folkets gjeld, i stedet for at den støttes på fysiske goder som sølv og gull.

Gjeldsbasert økonomi krever at folk har gjeld, for at pengeverdien skal holdes oppe. Noe som betyr at desto mer gjeld folk har, jo rikere blir den rikeste ene prosenten som utgjør kjernen av finanskapitalen.

Dette systemet er basert på en økonomisk modell fra helvete. En utspekulert økonomisk modell hvor de rikeste sørger for å opprettholde verdien av egne eiendeler, med å la vanlige folk pantsette egen arbeidskraft og muligheter for verdiskaping.

«Penger» skapes med et tastetrykk, og disse monopolpengene lånes ut til folk som dermed skylder systemet verdiskapende arbeidskraft.

Kort forklart er verdens befolkning slaver for de rikeste.

Til tross for at denne økonomiske modellen er gjort grundig rede for, kritisert av UNESCO, heftig debattert og kontinuerlig justert med stadig nyere økonomisk forskning, er det ikke noe folk flest typisk er klar over.

Ikke umulig kan du bli anklaget for «konspirasjonsteorier» dersom du fisker frem fagbøker som beskriver den, og deretter prøver å diskutere problemene det fører med seg globalt.

Medienes rolle

Forvent heller ikke at medieindustrien, som er eid av denne finanskapitalen, kommer til å kritisere det.

Deres jobb er kun å generere penger til eierne gjennom klikk og salg av annonser som promoterer overforbruk – samtidig som TV, blader og filmindustri idealiserer en dekadent livsstil som gir folk lyst til å forbruke.

Et forbruk som er basert på gjeld. Gjeld som ikke bare går til å kjøpe goder av finanskapitalen, men som også styrker valutaen(e) som finanskapitalen bygger på.

Samtidig fungerer mediene som et synkront PR-apparat for lydige yrkespolitikere, som kun ønsker å mele sin egen kake. I likhet med alle andre forbrukere i vår pengestyrte verden. Politikere som aktivt legger til rette for at finanskapitalen kan forsyne seg av naturressurser og arbeidskraft.

Mediene har som oppgave å kommuniserer normer og foretrukne valg for «kveget» som vi vanlige folk er for finanskapitalen. Samtidig som de genererer inntekter for sine eiere.

«Ekstrem» motstand

Det er et utspekulert system.

I dag blir det gjerne oppfattet som «ekstremt» bare å observere det og være klar over det.

Kommunister har tradisjonelt sett vært motstandere av dette systemet. Det samme gjelder nasjonalsosialister.

I dag omtales og kritiseres dette systemet på kommunistiske fora på Telegram. Det kritiseres på tilsvarende måte på forum for nasjonalsosialister, det såkalte alt-right og etnonasjonalister.

Også religiøse grupper som muslimer, katolikker og ortodokse kristne er motstandere av dette systemet, fordi åger er sett på som en synd i de religiøse tekstene.

Paganister er på samme måte motstandere av det.

Tilsynelatende er alle grupper som befinner seg på utsiden av det etablerte klar over problemet. Fordi de observerer det fra utsiden. Uavhengig av om de seg i mellom kan være uenige om andre, og ofte langt mer bagatellmessige ting.

Portvoktere for dette systemet finnes også. Typisk innenfor de ovenfor nevnte mediene, og blant grupper som gjerne lever av å promotere enhver fordervet sak på vegne av etablissementet.

Disse portvokterne vil avfeie enhver kritikk av dette systemet. Samme hvor velfundert den er, og samme hvor mye kritikken grunner i vurderinger av etablerte økonomiske modeller.

Kritikerne stemples gjerne som «ekstremister» og «gale». Samtidig som selv portvokterne kun er slaver for den gjeldsbaserte økonomien.

Noen få milliardærer eier norske medier (og alt annet)